Den første hverdagen i jula, attpåtil en mandag. Støvsugerdag, ryddedag, dagen for refill av kjøleskap og fryser. Det nærmer seg et nytt år - 2010 blir år 1 for Museene i Sør-Trøndelag.

Mens barnålene smatrer sin vei opp gjennom støvsugerhalsene i de tusen hjem (åh, neste år skal det bli furutre), kan man reflektere over andre ting enn hvordan men skal rekke å spise seg gjennom de mange tradisjonsrettene som hører jula til (når skal vi egentlig få tid til pinnekjøttet?) Skjønt, refleksjoner rundt en stadig tykkere støvsugerpose i romjula har en tendens til å sirkle omkring jul, familie, tradisjoner og ikke minst minner om mennesker som ikke lenger er her. Romjula vekker ambivalente følelser i meg, det er fri, familien er samlet og koser seg (det plinges og truddelutteres fra gutterommene, nye spill prøves ut) og vi stresser ned. Men samtidig denne tristessen; følelsen av at noe mangler, noe vi hadde før, noe vi aldri kan få tilbake men som er der som et nølende savn. Og usikkerheten; hvordan vil fremtiden bli for barna våre? Vil de bli rammet av klimakrise, finanskrise og arbeidsledighet?  Vil kommersialisering, kulturell forflatning, institusjonalisert egoisme og fremmedgjøring påvirke deres personlige utvikling – vil de vokse opp til å bli ”gode mennesker”?

Mens støvsugeren forsøker å slurpe i seg et par henslengte sokker ved peisen, og mens katta med bønnlig blikk kryper inn til ytterdøra i håp om å få slippe unna romjulsrengjøringen, begynner hverdagen ubønnhørlig å trenge inn i den julemanipulerte reflekteringen. Det er ikke SÅ lenge til man skal tilbake på jobb, og man har en bokanmeldelse som burde skrives, det ligger flere eposter i innboksen som egentlig burde vært besvart og så var det rapporten som ikke ble ferdig i tide før jul. . .  det er et liv etter romjula og etter nyttårsrakettene, etter at all julematen er spist (om enn ikke fordøyd) og etter at alle barnåler har falt langt fra stammen.

Om noen dager skriver vi 2010, tjue-ti eller totusen-og-ti som noen insisterer på å kalle det.  Hva vil fremtiden bringe for oss som arbeider i ett av de konsoliderte museene som nå blir til Museene i Sør-Trøndelag? Kommer vi til å oppleve udefinerbare savn etter ”noe” som var før men som ikke lenger er? Vil 2010 og årene fremover som en ny museumsorganisasjon gjøre oss til ”gode museer”?  For mange av oss har 2009 vært et adventsår; alle vet at advent er årets travleste tid i heimen og i museene har det vært et helt år med hektiske forberedelser, rundvask av organisasjonene, baking av nye budsjetter, installering av programmer, utstyr og prosedyrer som vil gjøre livet i fellesskap lettere. Vi har hver for oss pusset vårt arvesølv, presentert oss fra våre beste sider og gjort oss lekker og innbydende for hverandre og oss selv. Mange ansatte har i denne arbeidsintensive prosessen opparbeidet seg en betydelig mengde overtid, mertid og timer som skulle og burde ha vært avspasert, mange kunne identifisere seg med den berømmelige oppvridde vaskekluten da julen kom og satte en stopp for det meste. De færreste tenker over hvor mange arbeidsprosesser som må endres, tilpasses, tids- og kostnadsberegnes for at seks forskjellige organisasjoner skal bli en – for deretter å kunne leve lykkelig til sine dagers ende. Mange vil få en ny arbeidssituasjon, nytt innhold i arbeidet, nye kolleger og nye verktøy. Museenes adventstid er nå slutt. Det som ikke ble gjort før jul.. ja det får vi se å få på plass etterpå. Men fra 1.1.2010 er det etablert en ny museumskoloss i Norge, vi har blitt omkring 120 kolleger. Vi har aldri i vår levetid hatt muligheten til å redefinere og omformulere museenes mål og mening slik vi nå har. Det nyfødte museet har riktignok noen velvoksne bein å stå på, men disse beina må ikke hindre den nyfødte i å gå sine egne veier, finne nye stier og skritte ut i sin samtid med tillit til seg selv og andre. Like viktig er det at man ikke kutter de solide beina som finnes; museene skal fortsatt være troverdige kulturinstitusjoner med røtter i sin lokale eller regionale nærhet. Men museene har både røtter og føtter. Museene i Sør-Trøndelag etablerer seg i en tid som av enkelte blir betegnets som krisetid for museene – både politisk, kulturelt og ikke minst epistemologisk.  Museenes rolle i samtid og framtid og relasjon til omgivelsene føles usikker og framtiden uforutsigbar, slik det alltid vil føles når nye muligheter åpnes for nye veier å velge.

Jo, vi har brukt adventsåret godt, vi har bygd noe nytt og noe stort. Grunnmur og reisverk er på plass. Det er med andre ord nå det begynner. I 2010 skal bygget fylles med innhold og gis en ytre bekledning som passer både til landskapet rundt og til interiøret.  Vi må ikke bli blendet av størrelsen på det nye byggverket – Bilbaoeffekten har avtatt andre steder i verden og vi må ikke lenger forholde oss til 1990-tallets ideologier for monumentale museumsbygg. Jeg håper det nye museet vil bli bygd opp av tanker om kulturelt mangfold og stedlig særegenhet heller enn som monument over kortlevde ideologier. At vi utvikler museet med tanker om inkludering og nye fellesskap og om at økologi og miljø er like viktig som økonomi og næringsutvikling. Det nye museet skal bli et "godt museum"!
 
Støvsugeren har slukt alle barnåler og nøtteskall – jeg retter opp julepynt som henger skjevt på et svakt saggende juletre. Største storebrors hjemmelagde SuperMario-sopp henger noe malplassert blant engler og glitter. Mellomste storebror ble mektig imponert over denne nye julepynten i plastikkperler: hvordan fikk du det til?! Å, det er lett, bare tenk på perlene som pixler, sa største storebror. Til og med minste storebror skjønte det og alle storebrødrene ble enige om at til neste år blir det SuperMario, Indiana Jones og Zelda i perlepixler på alle juletreets greiner. Tror jammen de har skapt en ny tradisjon jeg!

Fortsatt god jul og et godt nytt år til alle, spesielt til gamle og nye kolleger i Museene i Sør-Trøndelag.