Jeg er ikke redd. Jeg velger å ikke være redd.

Skrevet av Margreth Olin,11.03.2009 15:03:37

Frykt er den største trusselen i et opplyst samfunn.

Vi lever i et trygt samfunn. Norge har en av de laveste drapsratene i verden. Sammenlignet med andre land er fangebefolkningen i Norge liten. I en internasjonal sammenheng har Norge liten relativ fattigdom og mindre ulikhet mellom fattig og rik. Volden og kriminaliteten i samfunnet vårt er ikke økende. Norge er et trygt land å bo i, det kan ikke understrekes ofte nok. Det er den fortellingen vi, sammen med mediene, kulturformidlere og politikerne skal fortelle hverandre. Vi er alle med på å skape den offentligheten vi deltar i, vi er alle ansvarlige for fortellingene om vår tid og hvordan det preger vår oppfatning av hvor trygt samfunnet vårt er.

Noen medier og noen politikere lever av å skape ubegrunna frykt i befolkningen. De ”selger” fortellinger som frarøver vårt samfunn evnen til å omsette kunnskap, kultur og medmenneskelighet. Frykt fortrenger forståelse, innsikt og utvikling, frykt hindrer livsutfoldelse og livsglede, frykt skaper avstand mellom mennesker og bidrar til mistillit og konflikt.

Med oss selv vet vi hva som skjer når vi er redde. Når vi er styrt av negative følelser ødelegger vi for oss selv og menneskene vi er glade i. Stater og styresmakter skal ikke handle utfra følelser, men håndtere disse. Vi trenger at politikere tar kloke valg, søker det komplekse, vanskelige og menneskelige. Ikke det banale og enkle, som frykt og krigshandlinger.

Vi besitter betydlig kunnskap om de som begår kriminalitet i vårt samfunn. Det gjør at vi kan løse de utfordringene vi står overfor på en god måte. Vi ser klare og entydige tegn i levekårsundersøkelser blant de som sitter i fengsel. 30% har vært barnevernsklienter, 30% har hatt nær familie i fengsel, 40% har ungdomsskolen som lengste utførte utdannelse, 70 % var arbeidsledige ved fengsling, 40% levde under fattigdomsgrensa, 30% var bostedsløse, 60% av de innsatte har et rusproblem, 50 % lider av kroniske sykdommer. Statistikken er en fortelling om samfunnets manglende evne til utgjenvne forskjeller og omsette kunnskap i praktisk politikk. Vi burde stoppe opp og spørre om det vi trenger er mer vakthold og overvåkning. Det bidrar ikke til større trygghet, snarere er det med på å skape en forestilling om at vi trenger et betydlig ”vakthold”. Det vi trenger er en visshet om at ressursene brukes til å bekjempe årsakene til kriminalitet. Strengere straffer og tøffere metoder i politiet skaper et mer brutalisert samfunn. Vi har andre og mer åpnebare metoder og valg for å forebygge og bekjempe kriminalitet i samfunnet:

Ved å sette inn betydelige ressurser på forbygging og tiltak blant barn og ungdom som vokser opp i utsatte familier, ved å imøtekomme barn og ungdom som begår lovbrudd istedenfor å fengsle kan man avskjære en utvikling mot et liv som yrkeskriminell. Ved å se på og ta på alvor hvordan skolen reproduserer ulikhet og forsterker dette kan vi unngå at mange går ut av skolen og opplever at de mislykkes.

Ved å se på rusavhengighet som et helsepolitisk anliggende og avkriminalisere bruken av tunge narkotiske stoffer, kan vi bidra til at mennesker som trenger medisinsk rehabilitering kommer seg ut av krimialitet og prostitusjon.

Fremfor alt er bekjempelse av fattigdom nasjonalt og globalt det som sikrer et tryggere samfunn. Så lenge folk bor på gata og er sultne vil de alltid gripe til uønska adferd for å få dekket primære behov. Som samfunn har vi et ansvar for alle våre borgere.

Ved å bekjempe frykt ved å avkle løgn og myter som skapes om noen av borgerne i vårt samfunn, bidrar vi ikke bare til en bedre folkehelse, men også til et tryggere samfunn.

Kunst og kulturformidlere kan inneha en avgjørende rolle ved å opplyse samfunnet og skape broer mellom ulike kulturer. Vi frykter det som er fremmed. Kunst bidrar til å skape gjenkjennelse, nærhet og empati. Enkeltskjebner og miljøer kan forstås, frykt erstattes med innsikt og kunnskap. Når den kriminelle fremstår som en av oss, når den narkomane forstås som syk og får pasientrettigheter, når hendelser settes i en sammenheng blir verden oversiktlig, vi forstår at negative forhold i samfunnet har årsaker og at disse kan vi gjøre noe med. Vi trenger politikere som utviser sindighet, oversikt, vilje og mot til å ta tak i uløste oppgaver. Vi har alle et ansvar for å avkle den økende mengden sterke fortellinger som produseres av medier og politikere i jakten på seertall og stemmer. Vi er ikke omgitt av ondskap eller uforstående kulturer som vil frarøve oss liv, helse og velferd.

En dag kommer det en justisminister som sier, la oss skru ned desse kameraene. Vi trenger dem ikke. I vårt samfunn tror vi på det beste i mennesker. Jeg velger å ikke være redd. Vi tar vi vare på alle våre borgere. Også de som er syke.

I det øyeblikket vi ser at den syke trenger behandling, og ikke straff. Bytt ut kameraene med flere plasser i psykiatrien.