MIST - ny museumsorganisasjon med mange muligheter - og utfordringer!
av Axel Christophersen,
professor og museumsdirektør NTNU-Vitenskapsmuseet
Det har foregått noe i vår kulturelle andedam som kan bli svært gledelig og meget spennende – men også og temmelig utfordrende: seks regionsmuseer har fått øynene opp for nødvendigheten av å samarbeide, og sentrale politikere har fått øynene opp for at museer kan være noe annet og mer enn salderingsposter (”Bilbao-effekten”).
Skal kulturlivet blomstre i vårt fylke er det viktig at publikum og myndighetene stiller krav til museene i regionen, og det er viktig at museene tar utfordringene på alvor. En konstruktiv dialog med publikum og myndigheter er nødvendig for å skape fart og flukt over viktige spørsmål for kunst- og kulturutviklingen i regionen og hindre overfokusering på enkelttiltak. Konsolideringen av seks av regionens museer ble etter en lang og seig dragkamp endelig gjennomført på seinhøsten i fjor.
Hva kan vi så vente oss av dette nye XXL museet? En sammenslutning mellom museene i Sør-Trøndelag er kanskje bedre utrustet til å møte de store utfordringene i sektoren, men det er langt fra noen automatikk i en slik ønsket utvikling. Trondheimsmuseene har i mange år vært negativ til sammenslåing, og en viktig begrunnelse har vært at det er for mye fokus på rasjonalisering, effektivisering og økonomi enn på det som er konsolideringspolitikkens erklærte mål, nemlig hvordan styrke den museumsfaglige virksomheten. Sporene skremmer når en har sett hvordan konsolideringsprosessen er blitt gjennomført i andre deler av landet, og ut fra det er skepsisen som kom for dagen blant de museene som er berørt av sammenslåingen i Sør-trøndelag berettiget: De overordnede målene druknet i byråkratisk tungetale og dialogen mellom partene var, sett utenfra, preget av mistenksomhet, maktbruk og forbiprat. En dårlig prosess, som allikevel endte opp med et XXL museum som med sentrifugalkreftenes frie spill snart vil suge de øvrige frafalne museumsinstitusjonene til seg. Skjønt stort og stort, sammenlignet med NTNU-Vitenskapsmuseet, som ikke var berørt av prosessen fordi museet ligger under av Kunnskapsdepartementet, er det nye museet fortsatt en liten institusjon, mht personal, budsjett og samlinger. Dette er et stort minus ved hele konsolideringen, men det vil nå selvfølgelig bli lettere å forholde seg til et institusjon enn mot flere når det gjelder samarbeid og samhandling på den regionale museumsfronten. Det nye XXL-museet er dessuten fortsatt i manko på tung vitenskapelig kompetanse på en rekke områder, og her må den nye museumssammenslutningens Styre og direktør kjenne sin besøkelsestid: Museer er tross alt mer enn utstillinger og publikumsarenaer, de er også forskningsinstitusjoner, og det forventes at museene skal delta mer aktivt fremover med forskning på det de er samlingsansvarlige for.
Det sentrale spørsmålet er allikevel hva et samlet museumsmiljø vil være for folk i regionen, og hvordan få det til? Museenes samfunnsansvar handler om å ta vare på, øke kunnskapen om og gjøre natur- og kulturarven vår tilgjengelig for allmennheten. Økonomi, kompetanse og ikke minst museets samlinger er avgjørende for museenes eksterne aktiviteter og for deres evne til å produsere kunnskap og formidle den videre. Sammenslåingen av de regionale museumsinstitusjonene vil i utgangspunktet kunne bidra til økt kompetanse, skape større bredde i samlingene, styrke økonomien og dermed kunne tilby en bredere utstillingsvirksomhet, men jeg at ikke at forskning og kunnskapsutvikling er styrket med det nye XXL museet. Utfordringene og suksessfaktorene ligger heller på andre områder, som f.eks å kunne samle segkring omforente, langsiktige mål og visjoner, styrke motivasjon og pågangsmot og ikke minst vilje til å gi avkall på egen suverenitet og revir for å oppnå noe som institusjonene ikke kan klare hver for seg. Det er her utfordringene og fremtidsmulighetene ligger.
Den styringsmodell som nå er valgt er imidlertid ikke spesielt strømlinjeformet og tilpasset de utfordringer som museumssammenslutningen vil møte. En grunnleggende forutsetning vil være at viljen til å ville noe nytt ikke støter an mot en uvilje til å gjennomføre nødvendige forandringer i egen virksomhet. Det er her mye av motstanden mot konsolideringsprosessen ellers i landet har ligget, og det er også her utfordringene står i kø for regionens nye museumsinstitusjon. Det har tidligere f.eks vært foreslått flere vel begrunnede samarbeidsprosjekter, for eksempel en felles byhistorisk utstilling, uten at museene har lykkes å føre det videre over i konkret planlegging fordi viljen til sette til side egne interesser og suverenitet ikke har vært til stede. Samtidig har museene forsøkt både å puste og ha mel i munnen på samme tid, og det går som kjent dårlig. Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum kan f. eks ikke tviholde på en beliggenhet i Munkegata dersom konsekvensene av sammenslåingen kan åpne for andre og bedre lokaliseringsmuligheter. Og det hjelper lite at Trondheim Kunstmuseum har flotte, rommelige utstillingslokaler og fine, retrospektive samlinger dersom det regionale kunstmiljøet opplever at Kunstmuseet ikke fremstår en viktig ressurs for utviklingen av et progressivt kunstmiljø i Trondheim. Det konsoliderte museet kan være bedre i stand til å utvikle slike langsiktige, omforente strategier og dermed realisere løsninger som tilgodeser et mangfold av behov fra ulike brukergrupper, og det er det noen som har ventet på et stykke tid.
Målet om å utvikle et slagkraftig museum som er i stand til å gi publikum et nærværende museum fylt med spennende, utfordrende, tankevekkende, berikende og utviklende utstillinger og andre formidlingstiltak Det byråkratiske grepet som nå er tatt kan i utgangspunktet legge noen gode rammer for museumsutviklingen i regionen. Men det er evnen til å skape tydelige, omforente og langsiktige strategiske mål, etableringen av et nytt faglig fellesskap som drar i samme retning, riktig kompetanse og en knallhard prioritering mellom ”riktige prosjekter” som vil være avgjørende i siste ende.